Kortversjon av forrige innlegg

Siden sist innlegg er pinlig langt skal jeg nå skrive en litt kortere versjon, så litt flere kanskje orker å lese. Lover å skjerpe meg når det gjelder lengden.

I sommer fikk jeg vertsfamilien min. Den består av mor (Begoña), far (Augusto), storebror Cuxo (20), storesøster Bego (18), lillesøster Montse (11) og bestemor Olgui. Virkelig ikke sikker på hvordan det uttales. De bor i sentrum i Mérida, og har et badebasseng, som ikke er veldig normalt i Mexico. Skal også bli uvandt å leve med både gartner og hushjelp!

Av det jeg har hørt fra dem hittil virker de helt super. Jeg skal sove på rom med mine to søstre, og familiens store greie (utenom kirke hver søndag, JADDA) er tennis. Så her er det vel bare å innse at mine årelange løfter til meg selv om å begynne å trene snart skal gå fra tanker til praksis.

Det at de eier et piano er ubeskrivelig fantastisk. Jeg elsker det instrumentet, og var veldig redd for å måtte klare meg uten. Papá spiller, så da har jeg jo til og med noe felles med han iallefall.

Det skumleste, som virkelig viser hvor bra denne familien er, er at de alle utenom bestemor kan engelsk flytende. Men jeg skal ikke gå ned den veien, det blir ikke engelsk der over. Idag har jeg til og med gått over fra engelsk til spansk på mail. Så jeg går i riktig retning iallefall. Ellers kan det jo nevnes den litt interessante hilsenen jeg fikk på siste mail fra faren min.

“Papa te mando un beso fuerte !!!”

Jeg er jo ikke helt stødig i spansk enda, men hvis jeg ikke tar helt feil står det noe slikt som “Pappa sender deg et mektig kyss”
Sitter ellers med masse nerver for å dra nå, etter å ha sagt hade til Julie, som drar til flyplassen om få timer. Men det årner seg

¡Mi Familia nueva!

Dette innlegget er alt for langt, og jeg skjønner godt at folk ikke orker å lese hele Derfor skal jeg skrive en kort oppsummering ++ i et nytt innlegg, så dere kan lese det istedenfor. Poster likevel dette, når det først ble skrevet.

Har nesten fått dårlig samvittighet av å ikke å ha skrevet dette innlegget før nå. Det er jo tross alt den desidert viktigste begivenheten i forhold til utvekslingen som skjer før jeg drar. Jeg har fått en vertsfamilie! Første gang jeg fikk vite det var siste skoleuke før ferien. Det var da ikke fra AFS, men Kathy (kjent fra tidligere innlegg), og selv om jeg fikk bilder og alt klarte jeg ikke helt å bli glad før jeg fikk det bekreftet av AFS. Det skjedde under en konsert på HOVE 09! Under lykkerusen jeg befant meg i på det gitte tidspunkt, ble meldingen fra mamma om at det hele var bekreftet bare enda en boost til humøret mitt. Jeg sto nært scenen, og så på bassisten til White Lies som jeg før på dagen allerede hadde opplevd ?close up?. Den historien er rett og slett så gøy at jeg må fortelle den, selv om den har lite med utvekslinga mi å gjøre.

Første ordentlige dag på Hove, og min første ordentlige dag på Hove, en mandag, våkna vi til strålende sol. Hva gjør man på Sørlandet når det er varmt og strålende sol? Man bader, og soler seg. Jeg og to andre orka ikke å vente på resten og fulgte deretter veibeskrivelsen som skulle føre oss til en strand på innersiden av Tromøya. Den ?lange? veien viste seg å ikke være så lang, trodde vi, og når vi kom til sjøen så vi en veldig fin badestrand litt lengre borte. Late som vi var fant vi ut at det var mye enklere å vasse bort enn å gå rundt, og etter en dramatisk tur gjennom noe som viste seg å være en mild form for kvikksand lå vi godt plantet på en gressplen. Vi stussa litt over gjerdene som sto stilt opp, og over at stranda var mistenkelig folketom for å være så fint. Det var til og med volleyballbane og hengekøyer satt opp ved en bar, som på tidspunktet var stengt. Vi badet fra brygga, og småpratet litt med noen vakter om temperaturen i vannet. Vi lå der lenge, og prøvde å forklare resten av gjengen hvor vi lå hen. Etter mye fram og tilbake får vi den endelige telefonen som avklarer det hele. De ble nektet inngang til stranda, fordi det var VIP only!! Vi lå der og klarte ikke helt å innse det hele, men ble liggende for å nyte opplevelsen. Etter en stund hører vi stemmer på engelsk et par meter (og ja, det var faktisk bare to meter) over oss, som tydelig fører et intervju. Selv om jeg hadde veldig lyst til å bli liggende der for alltid, kalte mat og konserter, og vi forlot området, ide bassisten som ble intervjua smilte til oss. Da jeg noen senere stå ved Hovescenen og white lies kom opp på scenen, kjente jeg han igjen. Det har kanskje ikke så mye med utveksling å gjøre, men det har mye å gjøre med lykkerusen jeg følte i det jeg fikk vite at den fantastiske familien jeg hadde sett bilder av faktisk var den jeg skulle bo hos neste år. En ubeskrivelig glede, og en fantastisk start på første ferieuke.

Det ble ikke mye mer snakk om familien på hove, som kanskje er forståelig nok, det var jo ikke noe nettilgang, så det jeg hadde var bildene som lå friskt i minnet etter å ha sett på de mange ganger før jeg forlot Trondheim. Faren min spiller piano, som de også har hjemme, og ser kjempekoselig ut og moren min er det kompisene mine helt klart vil definere som MILF. Jeg har videre tre søsken. Lillesøster på 11, som de kaller Montse, storesøster som er et år eldre som de kaller Bego, og storebror på 20 de kaller Cuxo. De har også en stor hund, og bildene fra inni huset tydet på at de hadde litt penger. Mitt inntrykk av familien fra de bildene har enda ikke blitt avkreftet.

Når jeg kom til sommerhuset mitt her på Sørlandet, sliten og veldig forkjøla etter hove, med seks venner på slep, åpna jeg spent mailen min. Det var overveldende mye informasjon der, og jeg ante ikke hvor jeg skulle begynne. Jeg åpnet samtidig facebook og så en friend request fra min søster Bego og fant ut at det også var kommet en mail fra familien. Jeg satt foran datan helt i sjokk, fordi jeg igjen innså at: Herregud! Jeg har fått en familie! Dette tilsier vel at jeg er litt treig, siden jeg strengt tatt hadde hatt mange dager på å fordøye det. Unnskyldningen min er at jeg var syk og sliten etter Hove. Det føltes likevel herlig nok en gang, og jeg klemte på stakkarene rundt meg som kanskje ikke helt delte lykkerusen med meg, men som jeg tror var i alle fall litt glad på mine vegne.

Det at familien var rik viste seg å være helt riktig. Det er ganske vanlig å ha hushjelp i Sør-Amerika, så det kom ikke som så stort sjokk. Det at de i tillegg og gartner og badebasseng var derimot det. Det viser seg også at familiens største sport er tennis, og vi kan vel alle være enig om at de er snobbesport nummer to etter golf? Men jeg klager ikke.

Jeg husker ikke alle detaljene av det som sto, men jeg skal fortell det som sitter igjen. De er en familie på seks (sju når jeg kommer) som i tillegg til de jeg har nevnt består av bestemor Olgui. Det andre besteforeldreparet heter Rafa og Sisi, og ser uberkoselig ut. Jeg skal bo på rom sammen med mine to søstre, til tross for at de nevnte at huset deres er veldig stort. Men det synes jeg faktisk er bare koselig. Litt utfordringer må jeg jo få oppi all rikdommen. Jeg må likevel innrømme at jeg har tenkt på hvor søren jeg skal få være alene nå. Faren er en suksessfull arbeidsmann, og bruker derfor mye tid på jobben, selv om han finner tid til familien. Moren er husets sjåfør, og sørger for at alle kommer seg dit de skal. De bor inne i byen Mérida, som ligger ganske nærme Karibien på Yucatánhalvøya. Søndag er som jeg har forstått det en familiedag, noe som gjør at jeg sånn ca. vet hva 1/7 av oppholdet kommer til å bestå av. Først er det kirke, de er katolsk, så er det besøk hos besteforeldrene, også går hele familien ut og spiser eller kjøper mat ute og tar med hjem og spiser. Jeg tror det blir bra, til tross for at jeg er svært lite religiøs.

Mailen fra familien var virkelig kjempesøt. Moren min vil at jeg skal kalle henne mamma! Det er jo en utrolig koselig gest. Jeg har snakket litt med Bego på facebook, og har også kommet i kontakt med noen flere der. Jeg kommenterte på et bilde av Bego, på spansk (prøvde i alle fall) og det kom da kommentarer fra de to andre på bildet. To venner av Bego. De kan alle overraskende god engelsk (hele husholdningen min uten om bestemoren min, og alle de jeg prata med på facebook) som nesten er litt skummelt. Men jeg har allerede bestemt meg for at de ikke skal få snakke engelsk til meg når jeg er der. Jeg skal tross alt lære meg språket. Jeg fikk også kontakt med søskenbarnet mitt i Mexico gjennom det bildet. Hun var på utveksling i år, og virket veldig koselig. Jeg kunne virkelig ikke hatt et bedre inntrykk av noe som helst!

Nå sitter jeg på Sørlandet og innser for hver dag at det er kortere tid til jeg reiser. Jeg skal være her ut hele juli, og da er det ikke mye tid igjen nei. Jeg skal likevel rekke masse sommerkos med venner og familie (kanskje ikke like mye familie, da det er det jeg får konstant mens jeg er her på Sørlandet) og de første skoledagene på katta hvor jeg skal være AKS. Som står for aktiv skolestart. Det skal bli gøy, og er veldig praktisk så jeg får se igjen alle på skolen. Så drar jeg og mamma med toget til Oslo og overnatter på hotell natt til 21. August. Da skal jeg møte opp 05:15. Gleder meg allerede.

Vi snakkes, eller blogges, eller noe slikt noe.

Håper alle sammen får en fin sommer og at været blir bedre igjen. Det er virkelig ikke like gøy på Sørlandet når det er overskyet. Jeg bruker derfor tiden til å lese romaner, og barnebøker på spansk. Det er nok utfordring for meg hittil

xoxo

(må jo bruke den hilsenen en eller annen gang, lite original, men er dessverre ikke så kreativ akkurat nå)

Jaja, digger dere for at dere leser bloggen min i alle fall! Det gjør meg glad ^^

Os quiero

Frustrasjon og sommerferie

21. august 2009. Dagen jeg drar fra Norge. Dagen jeg drar i retning Mexico. Dagen jeg strengt tatt skal si hade til det livet jeg har levd i 16 år. Det er egentlig ganske stort det har jeg funnet ut. Jeg gleder meg noe helt sinnsykt, men gruer meg akkurat like mye. Det er utrolig mye å reise fra, men jeg er heldig som vet at det meste vil være her også når jeg kommer tilbake. Så kommer tankene på hvordan alt kommer til å bli når jeg er der. Språket som jeg ikke kan særlig godt enda, noe som er svært frustrerende når man har opp til flere venner som kan lese det meste, kommer nok til å bli en utfordring for meg. Men så sier alle at det kommer til å gå bra, så jeg får vel bare stole på det Det kommer nok uansett til å være en god erfaring å ta med seg videre, også blir jeg jo trespråklig etterpå!

Jeg venter enda på familie. Holder strengt tatt på å bli GAL av den ventinga. Det er virkelig utrolig frustrerende å vente på noe du ikke har mulighet til å gjøre noe med i det hele tatt. Slike ting gjør meg ganske rastløs.

Nå føler jeg meg litt negativ her, men det er det egentlig ingen grunn til. Herregud. Jeg fikk vite idag at jeg slipper eksamen, som vil si a jeg i praksis har sommerferie! Jeg har rett og slett nesten bare positive ting å se fram til. Jeg skal ha det gøy med gode venner, dra på hove med mange av dem for så å dra dem med til sommerhuset mitt. Videre er det bare mer sommerkos før jeg drar til Mexico. Nei, jeg skal absolutt ikke klage!

Nå skriver jeg nok ikke noe mer før det skjer noe mer. Som vil si at jeg må vente til Kathy tar kontakt med meg, eller at jeg får vertsfamilie. Oi, det glemte jeg å fortelle! Kathy (hun koordinatoren min, for dere som leste forige innlegg) snakket til meg på facebook for en måneds tid tilbake og fortalte at hun hadde funnet en flott vertsfamilie til meg, MED piano! Jeg ble helt i ekstase, og tenkte at uansett hva som skjer nå så kommer det til å gå bra. Jeg klarer egentlig ikke å beskrive hvor viktig det er for meg å spille piano. Det gir meg en ro og trygghetsfølelse som nesten ingenting kan erstatte. Å ikke spille på et år er utenkelig. Anyways, en uke senere snakker hun til meg igjen. Det viste seg nå at familien trengte tid til å bestemme seg.. Som jeg tror at i praksis vil si at de fikk papirene mine og så ikke var de ikke sikker på om de ville ha meg. Det er faktisk nesten litt deprimerende.

Etter det har jeg ikke hørt noe mer fra Kathy. Jeg sendte henne en meding på facebook, men hun svarte rett og slett ikke. Det kan faktisk være at hun ikke har vært på facebook siden jeg sendte den. Håper det er det som er tilfelle iallefall

God sommer alle sammen!

Bloggnavn og brudd på regler

Når jeg fikk høre at “ja, du må nok skrive blogg Ida”, innså jeg raskt at jeg kom til å måtte ha et navn på bloggen min. Jeg ville ikke opprette en blogg før jeg hadde et navn jeg var fornøyd med, og det kom jeg på for noen dager siden nå. Jeg tror alle andre som har vært innvolvert i utveksling kjenner til den spenningen mens en ikke aner noe om hvordan det neste året kommer til å bli. Sånn var det for meg for bare en uke siden. Men ting forandrer seg fort! Mexico er ikke det roligste landet jeg kunne valgt, det var jeg jo klar over. Men jeg hadde ikke forventet at det kom til å være så mye styr borti der at det kom til å bli usikkert om jeg fikk dra eller ikke. Først en koselig liten kidnapping, med noen avkuttede fingre involvert, også kommer svineinfluensaen! Ja, den er virkelig noe griseri.

For alle som skal prøve å lese denne bloggen fast: dere må de tåle at det tar litt tid før jeg kommer til poenget. Jeg er virkelig en spesialist på å prate meg bort. Skal prøve å begrense meg, men det er virkelig ikke lett!

Det var først sist søndag at det begynte å skje ting. Jeg kom hjem fra gudstjeneste. Og nei, jeg er ikke en kirkeganger, men jeg er med i Nidarosdomens jentekor, som blant annet synger i konfirmasjonsgudstjenesten i domkirka annet hvert år. Det første jeg gjør når jeg kommer hjem er å gå inn på facebook, og i inboksen min er det en melding fra ei ukjent jente. Det viser seg å være ei som var i Mexico i år, men som ble sendt hjem pga. influensaen for noen uker siden. Hun forteller at:

“Fikk navnet ditt av Kathy (hun som kommer til å være koordinatoren din i Mérida).
Jeg var i Mérida dette året. Ble sendt hjem forrige lørdag pga influensaen. Om du har noen spørsmål eller noe så er det bare å spørre meg! Du er utrolig heldig som skal dit! Folkene er veldig gjestfrie og du kommer garantert til å trives! ?

Jeg sitter i halvveis sjokk og skjønner ingenting. Mérida? Det stedet har jeg jo ikke hørt noe om. Vil dette si at jeg skal til Mexico, og at jeg har fått et spesifikt sted? Ja, forvirra var jeg. Det viste seg, som dere kanskje har kobla til bloggnavnet, at, jo, det er nettopp dit jeg skal! Det virker virkelig som et fint sted også, ved karibien, masse mayakultur, og generelt masse, masse kultur! Kan ikke bli bedre tror jeg. Navnet kom jeg så opp med. Litt humor må man jo ha. Jeg skal i alle fall prøve. Så samtidig som det er Ida og Mérida denne bloggen er om, så er det jo også Ida og mer Ida. Kanskje ikke så funny, men nok til at jeg er fornøyd!

Har nå også blitt venn med min kjære koordinator Kathy. Jeg kopierer bare hva hun skrev til meg. Det er så mye enklere enn å prøve å beskrive det.

“hi I´m the coordination AFS in Mérida , the rules say we can´t talk before you knwo who is you host family, but I d’ont care jajajajaj . Welcome to Mérida, if you can to talk whit kaia gamnes she is from norway she was we us , she cant tell you more about us.
I LOOKING YOU HOST FAMILY PERFECT FOR YOU , BUT I NEED TIME
SORRY
WELCOME TO MERIDA“

Så nå er det ei søt dame I Mèrida som leter etter familie til meg! Hun sa i en senere melding at hun skulle prøve å finne noen musikkinteresserte, og det hadde jo vært helt supert. Kan egentlig forestille meg og ikke spille piano et helt år. Men synes det er skikkelig koselig at hun bryter reglene for meg. Hm, lurer på om det er vanlig blandt de som jobber som frivillige i AFS. Hvis vi som er med på programmet bryter en av de tre hellige reglene har vi jo skaffet oss en enveisbillett hjem.

1. Ikke kjør motoriserte kjøretøy

2. Ikke bruk noen form for dop

3. Ikke haik

Joda, jeg tror jeg skal klare det.

Uten om det er jeg i gang med visumsøking. Skal til tingretten for sånn stempel på fredag, også skal jeg sende det videre til AFS, som slik jeg har forstått det ordner resten. Alle vaksinene er på plass, utenom den drikkevaksinen som smaker helt forferdelig. Men det er heldigvis lenge til jeg må ta den enda. Det eneste som gjenstår nå er vel søknad om stipend til lånekassa, også er det bare å vente i spenning på familie.

Takker til alle som har orket å lest helt hit! Håper dette ikke er så sucky at dere ikke gidder å lese mer, for har virkelig ikke lyst å skrive blogg, hvis det viser seg at ingen gidder å lese den

Voy a vivir en Mérida!